Hege Haagenrud har tidligere koreografert stykkene White Noise (2020) og We’ve said this before (2023) for Nagelhus Schia Productions. I Meaning 3.0 viderefører hun metoden som etter hvert har blitt hennes varemerke, der lyden i forestillingene er gjengivelser av reelle intervjuer og andre bekjennelser hentet fra internett, og hvor utøverne iscenesetter teksten og gjør den til en visuell opplevelse for publikum gjennom lipsynking og gestisk dans. Haagenruds karakteristiske bevegelsesspråk har en egen evne til å formidle språkets musikalitet samtidig som det bidrar til å skape en distanse og en underliggjøring av tekstene fra vårt eget årtusen og vår egen skjermvirkelighet. 

Vi har snakket med Hege om hennes arbeidsmetoder og hvor hun henter inspirasjon fra.

Hvem er Hege Haagenrud? Kan du si noe om arbeidsmetoden din, hvordan du jobber frem en forestilling?

Jeg ble ferdig med utdanningen i 1998, og har jobbet som koreograf i tjue år. Det er nesten litt fascinerende at jeg har valgt dans fordi jeg er såpass glad i tekst, men jeg har utviklet en metode hvor språket er en naturlig og nødvendig del av koreografien; teksten gir motivasjon til både narrativ og bevegelsesspråk. Danserne spiller ikke ulike karakterer, men gjennom tekstenes forskjellige utrykk får man som publikum en følelse av at de blir «overtatt av en kraft», de blir som et slags medium.


Det første jeg gjør er å finne tematikk. Jeg har gjort et par forestillinger der jeg også gjør intervjuer selv, men det finnes ufattelig mye spennende materiale på YouTube. Jeg kan sitte i timevis og lete uten å finne noe, men så plutselig kommer jeg over noe, det er litt som å fiske. Jeg samler inn veldig mye tekst før jeg begynner å kutte ned og redigere.


For danserne går første del av prøveperioden ut på at de skal få inn tekstene, lære seg gestene og begynne å sette ord og bevegelse sammen. Det er et veldig komplekst materiale for dem å jobbe med, det er litt sånn på tå hev hele tiden, og det synes jeg gir en fin energi. Jeg jobber mye med spenning. Det trenger ikke være masse store bevegelser, men alt har en intensjon, en energi og en nødvendighet. Jeg liker kostymer som gir en ytre begrensning for danserne, de er gjerne store, avstivede og upraktiske. Det gir også en følelse av noe opphøyd og litt gammeldags som jeg synes kontrasterer tekstene på en interessant måte.


Jeg jobber med å bygge opp en base av gester som kan brukes for de vanligste ordene (jeg har for eksempel alltid de samme gestene for «death», «I» og «listen»), samtidig er det med hvert nytt prosjekt veldig mange nye ord, og vi jobber mye med å finne nye gester underveis i prosessen. Det er viktig for meg at det ikke blir et altfor tydelig tegnspråk hvor teksten og gestene sier det samme, slik at vi veksler mellom gester der noen har en klar indikasjon på at de henger sammen med ordet, mens andre er basert på ordets dynamikk. Til nå har vi 38 sider med gester. For hvert nytt prosjekt kommer det nye ord. Jeg har laget en bank med gester som vi starter med, og finner så på nye gester til ord som er spesifikke for det enkelte prosjektet. Det jeg liker med denne metoden er at man også kan jobbe på ulike språk; fordelen med lipsynking er at dansere ikke trenger å være veldig gode i språket til de skal lipsynke til, de kan forholde seg til tekstene som om det var musikk.


Lydbildet blir til slutt en collage av tekster som er tatt overalt fra, og som gir inntrykk av at danserne selv nesten blir overrasket over hva de sier.  Vi jobber også mye med å utvikle et lydbilde som henger sammen som en helhet, med filmatisk musikk, lydeffekter, fordreide stemmer og kor.

Hva er det som trigger deg, og kan du si noe om bakgrunnen for forestillingen? Hva er egentlig «Meaning 3.0»?

Jeg er mer interessert i strømninger i tiden enn dag til dag- nyheter, og lydklippene jeg finner er ofte med mennesker som er «on the fringe» eller i utkanten av normen. Når det gjelder denne forestillingen, så har jeg tatt for meg følelsen av dommedag som jeg tror mange i vår tid kjenner på.

Forfatteren Jamie Wheal skriver i boken Recapture the rapture om hvordan samfunnet har endret seg de siste hundre årene. Vi har gått fra Meaning 1.0 – organisert religion – til Meaning 2.0 – troen på liberalismen og demokratiet –  til et samfunn uten felles holdepunkter. Hva gjør man da? Meaning 3.0 forklarer han som et forsøk på å kombinere dette. Du trenger ikke å tilhøre en bestemt kirke, men kan likevel ha en spirituell tilhørighet og empati med andre mennesker. Samtidig trenger vi et sekulært system som også tar vare på det fysiske mennesket. Hvordan kan vi ha en fot på jorden og samtidig finne trøst i tro eller hva det skal være?


I Meaning 3.0 har jeg samlet tekster fra alt fra konspirasjonsteoretikere, ekstremister som vil gjeninnføre dødsstraff for legene som «tvang» folk til å ta covid-vaksine, til de som er redde for at verden skal gå under og dermed søker til spiritualitet, og New Age. Strauss-Howe-teorien, også kjent som "The Fourth Turning", hevder at historien følger en syklisk rytme bestående av fire generasjonelle "turnings": "High," "Awakening," "Unraveling" og "Crisis." Hver av disse syklusene varer i omtrent 20 år. Det jeg finner interessant med dette, er at menneskene også påvirkes alt etter som hvilken fase de er født inn i. Danserne i forestillingen representerer millenniumsgenerasjonen, født inn i «the fourth turning», en verden i krise. Hvordan påvirker det deres fremtidstro og lesning av verden?


Historisk sett går jo ikke verden under, syklusen starter rett og slett på nytt og vi går over i en fase av håp og fremtidstro. Personlig skulle jeg ønske jeg hadde en religiøs tro, men det har jeg dessverre ikke. Derimot har jeg stor tro på det menneskelige og det mellommenneskelige. Jeg er en skeptiker, som prøver å være åpen. Dette høres kanskje ut som en veldig dyster forestilling, men tanken er «Hvor går vi herfra?» «Hva kan vi gjøre?»

Hvem er denne Charlie Brooker?

Jeg synes han er interessant fordi han er like gammel som meg, og har vokst opp i samme tid som meg. Jeg gikk rundt og var livredd for atomkrig. Det var vi jo alle som vokste opp på sytti- og åttitallet. Han snakker om den dissonansen der man er livredd for at noe skal skje, og så går man ut og ser at folk er helt vanlige og opptatt av overfladiske ting. Når nyhetene reflekterer det indre dramaet blir han nesten litt lettet, sier han. Det er ikke bare hans egen innbilning, vi er faktisk enige om at det er en krise. Den beredskapen han føler er reell. Det å være barn og føle det sånn, var ekstremt skummelt fordi jeg hadde veldig lite oversikt. Jeg visste hvor alle tilfluktsrommene i byen var, men hadde veldig ærlige foreldre som sa at tilfluktsrom ikke hjelper mot atombomben. Samtidig har jeg en tro på at de fleste mennesker som sitter med makt er mennesker som vil godt. Vi må jo bare tro på det. Men den troen blir hele tiden rokket ved.

Alex Jones, mannen bak plattformen InfoWars, får æren av å starte forestillingen. Journalisten og TV-verten Piers Morgan prøver å ha en debatt med Alex Jones, som løser det ved å hele tiden rope høyere og snakke over Morgan. Alex Jones er en konspirasjonsteoretiker som blant annet hevder at massakren på Sandy Hook Elementary School i 2012 var iscenesatt av myndighetene. Så han er virkelig helt … OG en god venn av Donald Trump …

Det er interessant å se disse bombastiske menneskene kontra de også ganske bombastiske selvhjelpsguruene, hvor alt skal løses med holdning, «affirmations» og pusting. Så problemet blir at folk tenker de skal være lykkelige hele tiden, og er de ikke det, så er det noe som er galt, noe som må repareres. Dermed skaper man et slags sykdomsbilde av noe som egentlig er en ganske normal og naturlig reaksjon på den tiden vi lever i. Utfordringen i dag er at vi har en forventning til hva livet skal være, samtidig som vi ikke har religionen eller tilliten til de på toppen slik som vi hadde før, og det gjør oss veldig sårbare, på leting etter hva som kan gi livet ny mening, en «quick fix».

Hva den største forskjellen mellom å jobbe på oppdrag fra oss og med eget kompani?

Jeg har ingen driftsstøtte, så jeg har ikke noe eget kompani i så måte og jobber derfor fra prosjekt til prosjekt. Det er en mye større arbeidsmengde utover den koreografiske jobben. Nå som jeg ikke bruker tid på det administrative kan jeg vie min tid til å være i studio, dessuten kan jeg jobbe med ferskere tema. I tillegg er man del av et større miljø og føler seg ikke så alene. Vi trenger fler kompanier som dette. Det er alltid en kamp om studiotid og scener i det frie feltet. Her får jeg i tillegg dansere. Det en ferdig pakke, en plan, en verden av forskjell!